Profetien på Singsaker: Trondheim Open 2026 oppsummert

Gustav Brådland
for 3 døgn siden
3 min lesing

Den 7. mars vendte bordhockeynorges oppmerksomhet tilbake til Trondheim og Singsaker skole. I musikklasserommet med de karakteristiske røde takstolene var 9 spillere klare til å komponere vakre toner på brettet. Denne illusjonen ble raskt brutt da hjemvendte Espen Moe anklaget Amund Risa Fylling for å spille hockey som Arsenal (kynisk, senterfintefokusert hockey sammenlignet med treg døballfotball) allerede i første av 27 runder i grunnspillet.

I forkant av turneringen, hos hotell Brådland, diskuterte fysikkstudenten Daniel Nygård og datakonsulenten Fylling de mange Monte Carlo-simuleringene de hadde kjørt av turneringen. De hadde derimot glemt å inkludere undertegnede i analysene, så simuleringen de ga mest oppmerksomhet til var en simulering utført av Hans Christian Lønne (som registrerer nok et fravær i Trondheim). Denne simuleringen viste kun ett utfall; Amund skulle vinne finalen mot Arne Hetlelid, etter at Hetlelid hadde slått ut Nygård i sudden death i syvende kamp i kvartfinalen. At denne simuleringen i realiteten var en profeti forkledd som statistikk, visste ingen ennå.

I utgangspunktet var det et svært jevnt felt som stilte til start denne lørdagen. Mange så på fraværet av Klippet og Caics som en ypperlig mulighet til å endelig vinne et NBF-gull. En av dem som hadde reist lengst for å oppnå dette var Nygård. Han viste imponerende takter, og at 16. plass og 767 poeng i SM 2026 ikke var flaks, da han vant det tredoble grunnspillet.

Grunnspillet inneholdt også et gledelig gjensyn med Morten Aarflot. Til tross for noen år borte fra brettet, leverte han venstreskyfler som aldri før og tok blant annet en storskalp da han slo Nygård 1-0 på brett 1 i runde 1. Nygård selv hevder riktig nok at han scoret 4 mål den kampen (3 utsprett og ett selvmål), men vi tar ingenting bort fra Aarflots prestasjon.

Bildet under viser hvordan grunnspillet endte. Bergensligaspillerne Arne Johannes Holmin og Trond Ove Gangsøy må nevnes spesielt, ettersom deres grunnpillkamper inneholdt 6 mål i snitt.

Grunnspillets plasseringer gjør at HC Lønnes simulering tar sin første seier; Daniel Nygård skulle møte Arne Hetlelid i kvartfinale. De øvrige kvartfinalene er relativt jevnspilte, men ender alle 4-2 til den best plasserte spilleren. Lenge ser det ut til at Nygård skulle følge samme oppskrift når han gikk opp i en 3-1-ledelse etter 4 kamper.

Deretter snudde alt.

Hetlelid sluttet å snakke og le, slik vi kjenner ham, og fokuserte heller alle kreftene sine på brettet. Samtidig begynte simuleringen (les: profetien) å hjemsøke Nygård mer og mer for hver kamp som gikk. Plutselig var de i 7. kamp, som spådd, men selv om alle i lokalet å ventet på sudden avgjorde Hetlelid i ordinær tid. En skuffet Nygård forlot deretter lokalet frem til finalen, mens Hetlelid gjorde seg klar for semifinale.

Herfra viste Amund seg som dagens sterkeste spiller når han beseiret de to neste hjemmebanehåpene på overbevisende måte. Han hentet dermed tilbake tittelen fra 2022/23-sesongen og sørget samtidig for at ingen spillere fikk sitt første NBF-gull. Undertegnede gratulerer ARF med seieren, og de andre semifinalistene med «the second place» og bronse.

Semifinale mellom Espen Moe og Arne Hetlelid. I bakgrunnen kan man se den berømte Kristiansten festning.

Tradisjon(?) tro ble nok en bankett feiret på en indisk restaurant. Amund delte bord med en lettere deppa gjeng som akkurat hadde gått glipp av pallen. Dermed ble middagssamtalen raskt til en nostalgisk gjennomgang av historiske bordhockeynederlag, mentale kollapser og andre traumatiske hendelser. Heldigvis kom Espen Moe etter hvert for å heve stemningen, og for å sikre seg en Gangsøyquizseier. Moe var tydeligvis ikke mett etter cupgullet og turneringssølvet.

Undertegnede vil på vegne av arrangøren takke alle som deltok for en flott dag med bordhockey! Etter turneringen har undertegnede fått opplæring i edwaldskyffler og senterfinter, og vil derfor ønske dere alle lykke til i NM! Dere trenger det.